Digitale ekkokamre

Alt kan digitaliseres ropes det fra Silicon Valley. Men vil vi det? Er det det beste for oss, spør Monica Hannestad i Bergensavisen 16. april

Publisert 16.04.2018

Innlegget sto på trykk i BA 16. april 2018.

Rolig jazz over høyttaleren. Lange dager. Høye smørbrød. Lav sol som varmer gjennom vindusglasset. Barn fødes. Vi dør. Livet løper. Mormor minnes sin barndom. Noen ganger bedre enn sine barnebarn. Andre ganger er hun her fremdeles, tydelig og tilstede.

Vi lever livet. Så godt vi kan. En dag etter den andre. Og rundt oss svirrer verden. Facebook står til halsen i dritt med personlige data på vidvanke. Algoritmene byr meg på nyheter som likner dem jeg trykket på i går. Musikken fra Spotify durer lavt videre, i samme takten jeg alltid har likt. Verden snevres inn til en behagelig boble som bidrar til å underbygge mitt verdensbilde, by meg på livets utholdelige letthet.

Verden snevres inn til en behagelig boble som bidrar til å underbygge mitt verdensbilde, by meg på livets utholdelige letthet.

Internett og sosiale medier er grunnleggende demokratiserende. Hvem som helst kan kringkaste sine meninger. Det er drøssevis av eksempler på YouTubere som har gjort suksess og trengt gjennom i mainstream media fordi de har snakket fra leveren fra barnerommet sitt. Det er et enormt mulighetsrom for enkeltmennesket i dette.

Men så var det algoritmene da, som disse multinasjonale selskapene koker i hop. De omfavner oss i myke, behagelige ekkokamre – en berusende illusjon av trygghet og tilhørighet. Dessverre er det mye som tyder på at de over samme mynt bidrar til å skape større avstand mellom folk.

[Algoritmene] omfavner oss i myke, behagelige ekkokamre – en berusende illusjon av trygghet og tilhørighet. Dessverre er det mye som tyder på at de over samme mynt bidrar til å skape større avstand mellom folk.

Hvordan kan vi sikre at teknologiutviklingen kommer mennesket til gode og ikke bare lommeboken til en eller annen multimilliardær i USA. Som samfunn er vi tjent med å koble etikken og filosofien på teknologien. For hvem bestemmer hvem teknologien skal tjene? Og hvordan kan vi sikre at det er faktiske menneskelige behov som er driveren for utviklingen?

Alt kan digitaliseres ropes det fra Silicon Valley. Men vil vi det? Er det det beste for oss? Våre barn? Mormor? Er det smart cities vi ønsker oss? Eller er det gode, varme byer, der teknologien er et av mange verktøy som gjør at hverdagen klaffer og vi kan fokusere energien vår på det som engasjerer oss – som vi bryr oss om.

Vi har hatt en tendens til å tenke på koding og algoritmer som nøytrale verktøy, men vi må innse at det er måten vi bruker dem på som bestemmer om det er bra eller dårlig. Menneskets rettigheter og opplevelser er nødt til å være driveren i utviklingen.

Vi har hatt en tendens til å tenke på koding og algoritmer som nøytrale verktøy, men vi må innse at det er måten vi bruker dem på som bestemmer om det er bra eller dårlig.

Her om dagen traff jeg en jente. Jeg spurte hva som opptok henne for tiden. Hun svarte kommunereformen. Jeg simpelthen elsket det svaret. Det føltes så forfriskende. Men fikk meg samtidig til å tenke: er svaret hennes et resultat av hennes algoritmer?

Fordi min algoritme ikke oppfatter at jeg er interessert i kommunesammenslåing, ble jeg jo kanskje ekstra begeistret og opprømt over hennes engasjement? Fordi jeg bor i by og de fleste vennene mine også, er ikke nyhetsoppdateringen min fylt med artikler om kommunesammenslåing. Jeg har kanskje ikke likt, kommentert eller trykket på så mange artikler om temaet.

Er det romantiserende å tro at vi som mennesker har en grunnleggende egenart som driver oss? Er vi mennesker egentlig slik at om vi står med valget mellom det enkle og det som krever engasjement, så velger vi det enkle? Samtidig, er det vel på grunn av menneskets evne til å engasjere seg dyptfølt i et tema, som kommunereformen, som gjør at vi husker dem? Er det ikke fordi at fordi noen våger å tenke sine egne tanker, og dele dem, som gjør at vi beundrer dem? Eller misliker dem. Og er vi smertelig klar over at vi egentlig bare føler oss avflatet og kjeder oss av likhet? Kanskje er det bedre å stå ansikt til ansikt (eller profilbilde til profilbilde) med dem du misliker, enn å være lykkelig uvitende om at de eksisterer – for så å bli slått i ansiktet av realiteten idet du innser at disse «andre» var litt flere enn du trodde.

Kanskje er det bedre å stå ansikt til ansikt (eller profilbilde til profilbilde) med dem du misliker, enn å være lykkelig uvitende om at de eksisterer

Tiden går så fort. Påsken er over og sommeren står for tur. Så er det høst og jul. Dagene går, og det er opp til oss hva vi fyller dem med. Ny teknologi og digitale verktøy lanseres daglig. Systemene som omgir oss er ikke nøytrale, og det er vi som må bestemme over dem. Teknologien trenger designeren, filosofen, samfunnsviteren og psykologen mer enn noen gang.

 

Les også: