Godt design = samfunnsansvar

Sjefsdesigner Solveig Hisdal fotografert av Chris Aadland i forbindelse med Raff Designuke 2013

Helt fra Design Region Bergens spede begynnelse for snart ti år siden har jeg møtt på Oleana

Denne nasjonalt forankrede hjørnesteinsbedriften med lokal produksjon, familiedrevet med hjertelig engasjement, oppriktig opptatt av å tilby kvalitet og bærekraftig produksjon.

På mitt første besøk på fabrikken lærte jeg hvordan man kettler på ermene. De sys ikke på- de kettles på må vite. Håndverk, ivaretakelse av de ansatte, valg av kvalitetsull, prisvinnende design er ord som beskriver Oleana.

Nå er Oleana 25 år, og på jubileumsfesten deres i Grieghallen slo det meg: hvordan kan både du og verdenssamfunnet inspireres av Oleanas måte å tenke på? For Oleanas tanker er viktig i global målestokk, og også viktig for deg som enkeltindivid.

For å forklare hvorfor jeg mener dette må jeg litt tilbake i tid.


Designfagets rolle Norge er og har vært i konstant endring

Rundt siste århundreskifte var det ingeniørene som utfoldet seg i ingeniørkunst og utfordret materialitet, bæreevne, formgivning og taktilitet .

De skapte kunstverdige stålkonstruksjoner og byggverk mens samtiden holdt pusten. Resultatet ser vi som rester at verdensutstillingen i Paris, Eiffeltårnet, eller her i Bergen med Musikkpaviliongen.

Parallelt med masseproduksjonens inntog endret designfaget seg videre. Tankene rundt Bauhaus på tyvetallet til femti og sekstitallets ikonisering av skandinaviske stjernedesignere. Kanskje den mest kjente fra denne perioden er Arne Jacobsen, et dansk eksempel på designerens tydelige rolle. I Norge så vi samme tegn til ikonisering. Formgivning, kvalitetshåndverk, og en sterk norsk industri var bærebjelken for mange lokalsamfunn.

Til den dagen vi fant olje. Fattige, sildefiskende Stavanger ble forvandlet til et internasjonalt mekka for oljeproduksjon, og ingeniørene overtok ledertrøyen for Norges utvikling.


Det vi mistet på veien

På veien hadde vi mistet kunsten i ingeniørkunsten, med det resultat at kunsten og design, etter hvert som oljerikdommen vokste, ble redusert i folks bevissthet til noe som dreier seg utelukkende om form og farge, pynt og gjerne litt fjas.

Gjennom åtti og nittitallet ble vi badet i forenklende begreper som designerleiligheter og designstoler, noe som løftet design opp på en enda høyere pidestall og ble ytterligere fjernet fra forståelsen av hva som er viktig for nasjonal verdiskaping.

I dag er oljetidsalderen slik vi kjenner den på hell. Det er skapt imponerende installasjoner på havets bunn som har pumpet opp energirik olje. Dette har ført til en global industrialiseringstakt av dimensjoner, der energi ikke lenger er mangelvare.

Så nå då? Over hundre år senere – hva etterlater vår generasjon til generasjonene som kommer?

Hva skaper vi som tar pusten fra våre barn, barnebarn og oldebarn?

Flere kvadratkilometer store plastøyer i havene våre? Olje har også gitt oss muligheten til å produsere plast, enorme mengder plast.

Byene vokser, artsmangfoldet krymper. Unge står uten arbeid, og verden står overfor vår tids største flyktningstrøm, ikke fra krig – fra klimaendringer.


Hvilket ansvar har enkeltmennesket?

Hvem andre enn vi kan sette krav til produktene vi kjøper? For hvordan er den egentlig produsert den buksen du har på deg? Var det et impulskjøp? Vil du gå med den igjen? Husk, det er noen som tar regningen for at du kan handle en genser for 50 kroner på salg. Noen andre som er langt mindre privilegerte en du og jeg. Er det verdt det?

I dag ser vi profittmaksimerende eierstrukturer gjennom privat egenkapital og børsnoterte aksjeselskap hvor suksess i aller største grad måles i avkastning til et fåtall mennesker. Det er langt fra gitt at det er etiske standarder som guider beslutningene til disse selskapene – blendet som de er av mål om effektivisering,

Ja, det er komfortabelt å skylde på storeslem, men det er naivt å tro at noe kommer til å endre seg med mindre vi som enkeltmennesker og forbrukere setter krav til dem vi velger å finansiere med kjøpekraften vår. Ikke tro av dine valg ikke betyr noe.

Når de store kjedene skriker etter oppmerksomheten din 24. november – ta ansvar.

Hvordan velger produsenten råvarene for produktene sine? Hvordan deler de utbyttet med ansatte og lokalsamfunnet? Hva gir de tilbake av verdi til verden, både lokalt og globalt, slik at våre felles ressurser brukes på en mest mulig bærekraftig måte?


Så hva har alt dette med Oleana å gjøre?

Sett i samtidens lys mener jeg at Oleanas verdisyn og produksjonsform er om mulig enda viktigere enn for 25 år siden. Oleana produserer lokalt, med lokal arbeidskraft.  Oleana setter etikk og moral høyt når de forvalter våre felles ressurser. Olena har bærekraft som bærebjelke i sin produksjon. De har de høyeste krav til materialer, og til det å bringe håndsverktradisjonen videre til de kommende generasjoner.

Oleana streber etter å skape et uttrykk som er tidløst, og lokalt forankret med internasjonal appell. Oleana leverer en internasjonal merkevare som Norge er stolt av, og som ivaretar lokal industri og fremmer norsk produksjon. Og gjennom Solveig Hisdals prisvinnende arbeid er Oleana vakkert.

Godt design er bærekraftig produksjon – for verden og lokalsamfunnet. God design gir god økonomi. Og godt design treffer hjertet til mennesket.

Oleana byr verden på god design. Og det er forbilledlig.

Gratulerer med 25-årsdagen!

 

Les også: