Herr G. er ikke velkommen

Han har en helt egen evne til å bare bryte inn. Med en besserwisser-holdning som stanser enhver samtale, skriver Monica Hannestad i Bergens Tidende 7. mai

Jeg har fått en ny venn. La oss kalle ham Herr G. Jeg pleier å legge merke til nye venner, men han her viste seg være av den snikende typen.

Herr G. var der bare plutselig. Uten å egentlig være invitert. Og han viste seg fort å være en av dem som man tenker at «hvorfor er han egentlig her?», men som du likevel smiler litt pliktskyldig til. Han du jatter litt med uten å få til flyt i samtalen, og der praten stanser opp hver gang han slutter å snakke.

Han har en helt egen evne til å bare bryte inn. Med en besserwisser-holdning som stanser enhver samtale med rom for refleksjon og undring. Hver gang noen sier noe som «jeg lurer på hvordan det eller det er, eller henger sammen», så bryter han inn: «Det vet jeg!»- og så ramser han opp, fra alle kilder han kjenner til. Og dermed er det slutt på den samtalen. Med det resultat at et ethvert rom for felles undring, felles refleksjon eller ubesvarte spørsmål er effektivt lukket, fylt opp med hans oppsummerende og konkluderende svar.

Det har gått så langt at jeg faktisk har forsøkt å stenge ham ute. Ekskludere ham rett og slett.

Jeg har sagt til min nærmeste familie at så lenge jeg er der, så er han rett og slett ikke velkommen. Det ble jo mottatt med noe øyehimling på begynnelsen. Det var nå veldig så kategorisk jeg skulle være. Kunne han ikke bare få komme innom litt?

Men ganske snart var han glemt, og samtalen gled lettere. Hver enkelt kunne få komme til i samtalen med sitt syn på saken. «Kanskje var det slik?» «Eller sånn?». Både liten og stor glimtet til med sin kunnskap, noe det jammen var mye av når alle rundt bordet kom til orde. Litt etter litt ble refleksjon og undring igjen en del av hverdagen. Og Herr. Google var det ingen som savnet.

Herr. Google er der ute fremdeles. Jeg treffer ham av og til. Han viser seg å være en av dem som er ganske grei når du bare treffer ham alene! I små doser, vel å merke. Og jeg håper jeg aldri mer treffer ham ute blant andre.

Artikkelen er sakset fra Bergens Tidende

Les også: